Av Barbara McGavin
Oversatt av Vera Rabben Teigen
Gitt ut i The Focusing Connection, September 1994
Mitt første minne av at jeg ønsket å dø, er fra jeg var omtrent seks år. Og selv om forsøkene mine var dømt til å mislykkes – å holde pusten, eller forsøke å kvele seg selv med en pute virker ikke så bra, og kanskje var forsøkene mindre enn helhjertede (takk gud) – så fantes i forsøkene en fornemmelse av at det ikke fantes noe håp for ekte kjærlighet eller kontakt eller forståelse fra foreldrene mine. Der var en dyp fornemmelse av at jeg kunne ikke være og ville aldri bli OK. Og jeg ønsket å dø – noe som fortonte seg som det eneste håpet for å slippe unna noe som var uutholdelig og som ville fortsette for alltid.
For å overleve sluttet jeg å prøve på å være virkelig meg, og oppførte meg mer og mer slik de ville at jeg skulle være. Jeg vendte meg bort, låste bort hjertet mitt; essensen av meg var alltid utenfor rekkevidde. Gjennom årene som fulgte fikk jeg et pusterom fra følelsene av håpløshet og fortvilelse. Ved å være involvert i ytre aktiviteter ble jeg avledet, og aktivitetene var til og med hyggelige i seg selv. Likevel kan jeg fornemme at jeg aldri fullt og helt var i kontakt med ridingen eller malingen eller lesingen eller syngingen eller pianospillingen. Det var alltid et gap mellom det “virkelige” meg – det føles som en fysisk frakopling ved navlen – og det jeg som trivdes med alle disse aktivitetene. Jeg kunne ikke risikere å blottlegge meg selv. Hvis jeg skulle komme til å være virkelig oppslukt i noe og legge sjelen min i det, risikerte jeg at kjernen av meg ville bli tilintetgjort. Ved å avsløre entusiasme for noe, virkelig bry meg om noe eller noen, var jeg sårbar for angrep. Og faren min var mester i kunsten å knuse en idé, en følelse eller en entusiasme, med bare et blikk eller en enkel avvisende kommentar. Jeg ble mester i forsvaret mitt; hvis jeg ikke egentlig brydde meg om noe, så kunne ingenting han sa virkelig nå meg, og jeg kunne ikke ødelegges. Og livet ble grått. Det har tatt meg mange år å innse at sammenbruddet jeg hadde da jeg var femten gir fullstendig mening. Jeg var ikke gal, eller slem eller utilstrekkelig. Jeg tok det eneste valget jeg kunne ha tatt, og fortsatte å holde meg i live. Jeg kan fortsatt føle den forakten faren min hadde for meg gjennom den tiden. Det var noe galt med meg. Jeg var ikke OK. Til og med det at jeg gikk til en barnepsykolog (som var en koselig mann, men totalt ubrukelig – å skrive dette bringer frem tårer, idet jeg innser at han var kanskje den første personen på årevis som bare lot meg være uten press på at jeg måtte snakke eller forklare meg eller være annerledes), var en byrde pålagt av faren min som ville ha meg fikset, ønsket at jeg var annerledes, et stille, kritisk, foraktende, hatefullt dytt, dytt, dytt…
Da jeg var atten gikk jeg til en annen psykiater. Jeg hadde mareritt og kunne ikke sove, jeg hadde raseriutbrudd, som inkluderte at jeg mer enn én gang angrep faren min og gladelig ville ha drept ham. Jeg husker fremdeles det ekstreme sinnet jeg følte da jeg sa at moren min var ulykkelig og psykiateren svarte, “Tror du ikke at moren din er lykkelig og at det er du som er ulykkelig?” Flere år senere fant jeg ut at min mor bare et par måneder tidligere hadde forsøkt å ta livet sitt. Jeg følte meg så lite hørt; til og med grepet mitt om virkeligheten ble det stilt spørsmål ved. Jeg følte meg så redd for at jeg var i ferd med å “bli gal”, og denne personen bare forsterket den redselen. Og faren og moren min behandlet meg som om jeg var syk; som om det var meg det var noe galt med. Følelsen av dritt på innsiden var så sterk, og fornemmelsen av at jeg kunne takle livet var så svak. Tankene om selvmord var med meg nesten konstant.
Innen jeg ble 21 var jeg overbevist om at jeg var ubrukelig og aldri kom til å bli til noe som helst. Jeg var svak, gal, inkompetent, lat, og forakt var for godt for meg. Mark hadde mer verdi. Jeg begynte på et studium i hagebruk på en lokal høgskole. For å komme dit måtte jeg reise gjennom byen hver morgen (to busser og undergrunnen). På veien dit kjørte vi over en jernbanebru, og hver gang vi passerte den fantaserte jeg om å kaste meg selv utfor. Det å reise med undergrunnen ble mer og mer vanskelig. Jeg klamret meg til veggen i redsel. Jeg hadde en så sterk følelse at hvis jeg slapp veggen i så mye som et minutt så ville jeg havne under hjulene på toget. Kampen mellom den delen som ønsket å dø og den delen som ønsket å leve var så intens. Og den delen som ønsket å dø ble sterkere og sterkere. (Skjønt det var ikke slik jeg opplevde det den gangen. Det føltes bare som om det kun var snakk om dager før jeg kom til å hoppe). Det står veldig klart for meg at hvis jeg ikke hadde lest en liten notis på tavla på høgskolen, så hadde jeg ikke vært her i dag. Det var fra rådgivningstjenesten, åpen på tirsdag, onsdag og torsdag mellom 14.00 og 16.00. Dette var klokka 14.30 på en tirsdag ettermiddag. En liten, mørk, skjeggete, smilende jødisk mann kom fram da jeg spurte etter Jan Shoicet, og min reise tilbake til meg selv begynte.
Selv om endringene som skjedde gjennom terapien jeg gikk inn i den gangen var nyttige, og tankene om selvmord avtok og gode følelser i forhold til å være i live vokste, var min følelse av meg selv som grunnleggende OK, veldig skjør.
Etter at datteren min ble født, med et forhold til min mann som var dypt forankret i vår felles psykologiske dritt, føltes selvmord mer og mer som den eneste måten jeg kunne bli fri fra det som føltes som uutholdelig smerte, umulig å unnslippe. Jeg følte bare ikke at jeg var sterk nok til å fortsette å holde ut. Så jeg ignorerte fremtiden og konsentrerte meg om én dag, én time om gangen. Og jeg sov så mye som mulig. Og så dukket en liten bok opp. Jeg leste den, og en del av meg ba til Gud om at det den sa måtte være sant. Og store hauger av meg sa “Ikke få forhåpninger nå. Du har gått til Primalterapi, Gestaltterapi, Bioenergetikk, Polaritetsterapi, Pulsing, Psykodrama, Psykosyntese, Selvhevdelsestrening… og noen av dem har innimellom tatt truffet blink. Alle de fantastiske lovnadene om ditt og datt har vist seg å være innholdsløse, eller i det minste har ting skjedd for andre og ikke for deg. Du er for skadet til noensinne å bli OK. Så ikke ha for store forventninger denne gangen heller”. Så du kan forestille deg min lettelse da noe skiftet, virkelig skiftet for første gang, da jeg gjorde Focusing, og jeg fant ut at jeg følte meg lettere og at det oppsto virkelig bevegelse, og jeg følte meg mer som meg. Og det føltes ekte hele veien gjennom – det hadde skjedd med meg også! Focusing var ikke bare en haug av falske håp og tomme løfter. Det var ekte vare. Og her, akkurat her, nesten med en gang, var det en fornemmelse av et meg som var OK, som ikke var problemene mine, ikke min dritt.
En ting som plaget meg gjennom årene som fulgte, var at det fortsatt var perioder, til og med helt nylig, hvor den delen av meg som ønsket å dø fortsatt var veldig sterk – hvor jeg var veldig nær å bli fullstendig nedgravd i følelsen av at min grunnleggende utilstrekkelighet var årsaken til at jeg ikke var i stand til å løse noen av problemene i livet mitt. Jeg lurte ofte på: Er jeg virkelig ikke OK? Er det Focusing-prosessen? Er det måten jeg gjør det på?
Kanskje virker det opplagt for andre at ønskene mine om å dø er direkte knyttet til det å være under indre angrep, men det har tatt år for meg å forstå den sammenhengen. I en lang periode var jeg virkelig forvirret når det gjaldt hvordan jeg skulle gjenkjenne min indre kritiker, til og med etter jeg hadde lest mange artikler i TFC (The Focusing Connection). Jeg hørte egentlig ikke mange ord; min kritiker snakket ikke til meg. Etter mange år med Focusing har jeg blitt oppmerksom på tegnene på at man er under angrep. Det er mer som å gjenkjenne sporene etter angriperen. Noen av tegnene er som følger: når jeg føler meg skikkelig dritt i midten uten at det er noen åpenbar grunn; når jeg begynner å føle at jeg må skjule følelsene mine eller oppføre meg annerledes; når jeg føler skam. Disse tre første er de klareste og mest pålitelige indikatorene for meg; da vet jeg helt sikkert at jeg blir angrepet. I tillegg: når jeg finner det vanskelig å samle nok energi til å takle de dagligdagse oppgavene i livet, når jeg føler at jeg vil trekke meg bort fra andre, når jeg føler meg veldig kritisk overfor andre, når jeg føler at huset mitt ikke er rent nok, når jeg føler jeg ikke gir datteren min nok oppmerksomhet, når jeg føler at jeg ikke gjør nok, når jeg føler at jeg lar folk i det britiske Focusing-nettverket (The British Focusing Network) i stikken fordi jeg er for sen med nyhetsbrevet, igjen! Alle disse er tegn som nå får meg til å sjekke ut understrømmene.
Selv om det alltid har vært klart at det å være identifisert med kritikeren, eller med følelsene som kritikeren bringer, ikke er til hjelp, så har det å sette dem til side også vært enda mindre til hjelp. Det har holdt meg fast i fortiden, fått meg til å repetere gamle mønstre om og om igjen, noen ganger med nærmest fatale konsekvenser. Når jeg setter dem til side, uten at de blir virkelig erfart og gjennomarbeidet, sniker de seg bare tilbake og gjenoppstår senere. I mange år var det veldig uklart for meg akkurat hva jeg trengte for å forløse dette dilemmaet. Jeg forsøkte Ann (Ann Weiser Cornell’s) sin trestegs-prosess med kritikeren, jeg forsøkte Gene (Eugene Gendlin’s) sine forslag, jeg forsøkte å fornemme hva kritikeren prøvde å gjøre for meg, jeg forsøkte å ta et steg tilbake og fornemme det nye livet. Men ingen av disse fikk virkelig taket på det.
Denne neste delen er den mest viktige delen av alle. Disse to typene indre opplevelse/erfaring, å være identifisert med kritikeren eller med følelsene som kommer når man er under angrep, er kanskje de som er det mest vanskelige ikke å ende opp med enten å dissosiere seg fra eller å identifisere seg med. Det som hjelper meg med ikke å kollapse inn i opplevelsen eller løpe fra den, er den samme som med alt annet som dukker opp: relasjon. Når jeg kan bygge opp en relasjon, så kan jeg bli der og fornemme den direkte i kroppen min uten å bli identifisert. Det har blitt veldig klart for meg at hvis de delene av meg som kritiserer og angriper meg, og de delene som lider under dette angrepet, ikke fornemmes på samme måte som hva som helst annet som kommer, med den samme typen relasjon som innebærer å være sammen med, så vil de aldri få muligheten til å bli helet. «De som er krenket, såret, overgrepet, avvist, misforstått, kritisert og ønsker å dø» og «de som har tatt på seg redselen, ulevde, ikke-helede deler av foreldrene mine og verden, og som krenker meg», vil fortsette å utagere, underminere livet mitt og min fornemmelse av OK, helt til jeg direkte fornemmer i kroppen kvaliteten av hva hele den greia er. Jeg må fornemme det stedet som har blitt angrepet, akkurat hvordan det er for den delen, og jeg må fornemme det stedet som angriper, akkurat hvordan det er for den delen. De trenger å bli hørt, fornemmet, tillatt å si akkurat hvor ille det er, og eksakt hvordan det er ille for dem. Det er det de vil ha av meg. Da kommer virkelig bevegelse. Og ekte sorg, og ekte raseri, og ekte anger og tristhet, og redsel, og mye, mye mer.
Det er avgjørende at relasjonen min til delene er ekte, at jeg ikke later som om jeg føler kjærlighet når en del av meg er fiendtlig og avvisende. Hvis jeg spør meg selv «Hvor vennlig føler jeg meg overfor det som er kommet?» så kan jeg fornemme alle de komplekse og ambivalente følelsene som kommer, og de kan alle få rom. Jeg har oppdaget at å spørre «Føler jeg meg vennlig?» har en implisitt hentydning henimot å føle at jeg burde føle meg vennlig. Det ser ikke ut til å skje når jeg ordlegger meg på den første måten. Jeg har følelser rundt ordet «Overlever». Innsiden ønsker ikke å identifisere seg med «overleveren», og heller ikke med offeret – selv om jeg absolutt ble krenket og jeg overlevde de erfaringene. Det å kalle meg selv en Overlever føles som om jeg tar et steg tilbake inn i fortidens tvangstrøye, og gjør at jeg identifiserer meg med erfaringene av å være et offer heller enn å være sammen med dem. Innsiden protesterer også imot å ha stor bokstav på Offer og Overlever. Når de blir navngitt på den måten blir de forstenet til statiske strukturbundne objekter, og jeg slutter å fornemme dem direkte.
Det jeg kan si med klarhet og styrke er: «Jeg overlevde. Jeg er klar over styrken og motet jeg måtte finne inni meg for å holde meg i livet. Jeg er klar over hvor vanskelig det var å velge å leve. Jeg er klar over hvordan det noen ganger kjentes som feighet ikke å ta livet mitt. Jeg er klar over hvor mye smerte og isolasjon jeg utsto. Jeg kan virkelig fornemme den delen, og jeg kan la den vite at jeg kan føle akkurat hvor forferdelig det var. Jeg kan føle akkurat hvor mye den delen ønsket å dø, om og om igjen.» Og jeg kan si til den delen: «Dette er vanskelig å si, fordi det er en del av meg som ønsker at du ikke føles slik du gjør, men jeg lover deg at du kan være akkurat slik du er, akkurat så lenge som du trenger. Jeg skal ikke presse deg til å endre deg, eller til å føle det annerledes, eller til å være annerledes på noen måte. Jeg skal gjøre mitt beste for å skape et rom hvor du kan forandre deg, når og hvis du er rede, på den måten du ønsker, og høre hva du trenger at jeg hører, og støtte deg på de måtene du trenger støtte”. Når jeg lover noe sånt til en del av meg, så er det lettere å skape det rommet og forsvare det fra fortsatte angrep. Og, selvsagt, de delene av meg som føler seg fiendtlige trenger å bli hørt, og også bli forsvart – de trenger heller ikke å endre på hvordan de føler seg.
Det har tatt meg år med Focusing (jeg begynte i 1983) for virkelig å bli rotfestet i erfaringen av å være den delen som er OK. Gjennom kampen med å skape distanse til noe, da jeg lærte «Clearing A Space», har jeg lært å respektere kroppens behov for at jeg er sammen med noe akkurat nå. Jeg har lært å være forsiktig og kjærlig overfor det som kommer, å høre redslene det måtte ha om at jeg kan komme til å forlate det, eller ønske å fikse og endre og fornekte det. Jeg har lært at noe kommer som smerte når jeg forsøker å ignorere det. Jeg har lært at hvis jeg kan la det vite at jeg hører det og at jeg ønsker at det er der, og at å høre hva det lengter etter å fortelle meg; at det da vil letne, og da kan vi være sammen akkurat så lenge som det trenger. Hvis jeg kan fortelle det at det kan være der akkurat som det er for resten av livet mitt hvis det trenger det (og selvsagt mene det), da kan det stole på meg, og våge å komme frem og fortelle meg hva det trenger at jeg hører. Og hvis jeg kan virkelig høre akkurat det som det trenger at jeg hører, så endrer det seg og beveger seg, og jeg er ikke lenger den samme.
Det har tatt meg mesteparten av 20 år å skape en separasjon mellom meg og den delen som ønsker å dø, og den delen som ønsker å drepe meg Jeg vil ikke fornekte dem lenger, og det er kjempeviktig. Og jeg vil ikke lenger identifisere eller identifisere meg med dem heller. Til nå har jeg ikke kunnet snakke åpent om mine følelser om mitt ønske om å dø. Bare veldig få mennesker har noen gang visst om disse følelsene. Selv om jeg forsto hvordan andre mennesker kunne ønske å ta livet sitt og jeg aldri følte meg kritisk overfor dem, så følte jeg at andre ville synes jeg var svak og syk og gal, og forakte meg for disse følelsene (slik foreldrene mine gjorde). Andre ville synes synd på meg og se ned på meg. Eller enda verre, ville holde seg unna meg. De ville på en måte se på meg og behandle meg annerledes hvis de visste dette om meg. Og jeg kan fornemme at for én del av meg er det fortsatt slik det er. Jeg kan fortsatt føle redselen stramme seg i magen. Jeg vil virkelig ikke at andre skal synes synd på meg, eller se meg som psykologisk skjør eller ødelagt. Jeg er ikke det. Jeg er faktisk så sterk nå at jeg kan være sammen med disse delene og elske dem slik de er, så lenge de trenger. Å skrive dette har hjulpet meg til å klargjøre hvor jeg er på denne reisen – og til å gjøre noen viktige steg på veien. Ett av de viktigste stegene er å komme ut av skapet med alt dette og fortsatt elske meg selv. Kanskje enda viktigere: Å fornemme meg selv som grunnleggende sterk og hel. Kanskje vil jeg finne ut at andre fortsatt ser meg som sterk og kompetent og fundamentalt OK og elsker meg også. Mens jeg skriver dette ser jeg ansiktene til alle mine kjære venner over hele verden, og føler deres kjærlighet, og vet at dere føler den også.
This article appears in The Radical Acceptance of Everything, by Ann Weiser Cornell, PhD and featuring Barbara McGavin (Calluna Press; 2005). Learn more about this book.